Feriefabrikken Benidorm

Turisthelvete eller paradis? Med sin skog av høyhus virker Benidorm som prototypen på en sjelløs feriefabrikk.

Av Martin Tønner, Avisa Nordland

Det er vakkert mellom Valencia og Alicante. Motorveien snor seg av sted gjennom lave og romantisk forrevne fjellknauser, som med jevne mellomrom må gi plass for brede sletter dekket av liflig dypgrønne appelsinlunder.

Derfor blir sjokket desto større idet vi kommer fram. Plutselig, etter at vi har passert en bakketopp, tårner en skog av høyhus seg opp foran oss. Inntrykket er uvirkelig, som om en bit av Manhattan har slitt seg løs, bare for å drive i land midt på den spanske middelhavskysten.

Det er Benidorm - alle spanske turisthelveters mor - som hilser velkommen med sine 12.643 barer, 181 diskoteker, 200 gavebutikker og ikke minst 35.000 hotellsengeplasser, samt et utall ferieleiligheter. Alt sammen stablet oppå hverandre i lange stenger på 20, 30 og helt opp til over 40 etasjer omkring en vakkert formet bukt med to brede, hvite strender.

Allerede i 1950-årene oppdaget Benidorm masseturismens muligheter. Siden har byen vært synonym med charterferie, grisefester, billig sprit, strand-engelsk, latinlovers og det som verre er.

Skuffer aldri

En smakløs anakronisme, mener mange. Klassisk sol og strandturisme har overlevd seg selv. I dag vil folk ha opplevelser utover fraktfarten mellom hotellseng, liggestol og bardisk - slik lyder kritikken fra blant annet den spanske turistministeren.

Slike analyser gir man ikke mye for i Benidorm. Hvis de skulle stemme, hvorfor legger omkring seks millioner turister hvert år veien innom en by som bare har 62.000 fastboende?

Og de lokale er ikke alene som å forsvare seg. Atskillige arkitekter og sosiologer har de siste årene begynt å interessere seg for byen som et eksempel på hvordan man effektivt kan løse masseturismens utfordringer.

- Benidorm er som Coca Cola. Et relativt billig industriprodukt henvendt til alle aldersgrupper, som alle kjenner til kjedsommelighet, men som derfor aldri skuffer. Her kan den nordeuropeiske arbeiderklassen oppfylle drømmen om paradis. Et paradis man har råd til, sier sosiologen José Miguel Iribas ved Universitetet i Valencia.

Blant de nordeuropeiske arbeiderne på flukt fra regn og ruskevær, er det aller flest briter. Mens vi super en café con leche på en bar nede ved Playa de Levante - den ene av Benidorms to strender - kan vi se dem komme slentrende forbi:

Bare overkropper i alle former. Stikkelsbærbein. Tjukke Liverpool-aksenter. Solsvidde barmer klemt ned i D-cuper. Fra liggestolene ved vannkanten stiger en duft av billig sololje opp og blander seg med osen fra frityrgrytene. Litt lengre borte på stranden danser en flokk eldre mennesker pasodoble uten å være plaget av at klokka knapt er 11 på formiddagen.

Duft av fortid

Den historiske bydelen er bygd på en klippe mellom de to strendene. Her inne mellom de lave, gamle husene fornemmer man svakt fortiden, da fiskere og sjøulker preget stedet. I et av husene, dypt inne i et mørkt og rustikt advokatkontor, sitter mannen som oppfant det moderne Benidorm.

- Da jeg ble borgermester i 1949, hadde byen 1700 innbyggere og et budsjett på 70.000 pesetas (ca 3500 kr). Vi hadde noe landbruk. Fiskerinæringen var begrenset. Hvordan kunne vi skape utvikling? spør Pedro Zaragoza og svarer selv:

- Jo, vi hadde godt vær hele året, et par fine strender og vårt liberale, gjestfrie sinnelag. Vi kunne satse på turisme. Det gjorde vi på et tidspunkt da man knapt visste hva det var. Folk lo av meg.

Pedro Zaragoza, som i dag er en skjelmsk 83-åring med livskraft i blikket, gikk i gang med å markedsføre byen sin. Og det gikk ikke stille for seg. Et av borgermesterens vellykte mediestunts var å invitere en flokk finske samer til Benidorm. Turen foregikk med mellomlandinger ned gjennom Europa, og alle steder møtte pressen opp for å rapportere om samene i folkedrakt som skulle på ferie i spansk varme.

Lovlig bikini

Pedro Zaragoza var også mannen som trosset 50-årenes puritanske Spania og tillot bikinier på Benidorms strender. Men skal man tro arkitekter og byplanleggere, er den gamle borgermesterens største fortjeneste at han sørget for å utarbeide en klar byplan. På den måten unngikk Benidorm den viltvoksende urbanismen som skjemmer feriebyene på Costa del Sol og Mallorca. Men hvorfor skulle hotellene absolutt være så høye?

- Hvis vi legger bebyggelsen flatt på bakken, fyller den så mye. Når vi stiller den på høykant, fyller den nesten ingenting. Slik fikk vi plass til grønne områder, og flere gjester kunne få rom med havutsikt.

I dette perspektivet kan man vanskelig benekte at Benidorm fungerer. Om det er pent her, er en annen sak - en smakssak - men for turister med hang til å rusle omkring og tenke eksistensialistiske tanker ved idylliske fiskerhavner, er byen helt sikkert ikke stedet.

Men er man ung og trives med billig sol på kroppen, litenvis av øl innabords og lummer moro i utelivsgaten Avenida Mallorca, kan man ha kommet til rett sted.

Sol for eldre

Det finnes også et annet og mer stillferdig Benidorm, som er samlingspunkt for pensjonister fra hele Europa. Bystyret har siktet seg inn mot denne store målgruppen ved å gjøre strendene tilgjengelige for folk med gangbesvær og rullestoler. Går man en tur langs vannkanten, er gjennomsnittsalderen mange steder umulig å drive under 60.

Her treffer vi Miguel Sobrino, i gang med å gni seg inn med et godt lag sololje.

- Vi kjøpte en ferieleilighet for fem år siden, og nå bor vi her så og si. Klimaet er mye bedre for enn hjemme i Rioja. Først prøvde vi Kanariøyene og Torremolinos, men ingenting kan måle seg med stemningen i Benidorm. Her møter vi folk i alle aldersgrupper. Vi kan gå ut selv om vi har blitt eldre. Og så kan vi bade hele året, forteller Sobrino, før han går i gang med å smøre inn kona Ana.

Noen timer senere går solen - den alltid gavmilde spanske solen - ned bak høyhusene. Rundt omkring tennes lysene i tusenvis av hotellrom, og når mørket faller på, står hotellene som strålende staver hele veien rundt Benidorm-bukten.

Det er nesten vakkert. Og er man ikke enig, blir man ikke savnet om man ikke kommer. Benidorm lever utmerket av de millionene av gjester fra Nord-Europa og resten av Spania som synes at byen er toppen. Her er det ingen krise i sikte - i hvert fall ikke så lenge solen fortsetter å stå opp om morgenen, og Middelhavets bølger fortsatt skyller inn over stranden.